Arne Mustad Sørensen

Arne Mustad Sørensen 17.april 1921 død 16. mai 2006 Foto: Bjørn Granlund

Arne Mustad Sørensen
Foto: Bjørn Granlund

Arne Mustad Sørensen 1921-2006 til minne.

Av Even Haugseth

Arne Mustad Sørensen
17.april 1921 død 16. mai 2006

En ekte ”Vålerengsgutt” har forlatt oss.

Dagen før nasjonaldagen mottok vi det sørgelige budskapet om at Arne Mustad Sørensen var død. Arne var en av de virkelig ivrige i historielaget og ble tidlig med som aktivt medlem sammen medkona Solveig. For de som ikke kjente han fra før, ble det fort klart at dette var en kar som satt inne med utrolig mye kunnskap om Vålerenga. Det var få i laget som hadde bodd hele livet her, og i tillegg hadde han også stor interesse for denne bydelen.

Ikke mange hadde så god husk og så gode fortelleregenskaper som Arne. Gleden hans av å fortelle om egne opplevelser og å dele sin kunnskap med andre gjorde at han ble en viktig person for historielaget.

Arne hadde også en stor tilhørighet til Vålerenga, og han hadde en ekte stolthet i seg over å være herfra. Han var som han ville sagt det selv, ”en ekte Vålerengsgutt”. Familien hans hadde da også vært godt forankret her i generasjoner. Oppveksten i familiens leiegård i Strømsveien 13 og en bestefar rett nedenfor i St. Halvards gate 44 betydde mye for Arne. Det gjorde også miljøet ellers, gatene, husene, butikkene og menneskene her. Rett ved lå lekeplassen på ”Verket” som han kalte det, og skøytebanen litt lenger opp på Jordal.

På Vålerenga skole var han en flink elev. Han var så dyktig at han var en av de få fra Vålerenga som gikk videre på ”Katta”. Da Arne var bare 8 år gammel, mistet han faren sin i tuberkulose. Han ble selv offer for denne sykdommen før han var ferdig med utdannelsen sin, men var av de heldige som overlevde de to utbruddene han hadde av sykdommen. Hans engasjement i Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon skulle også bety mye for Arne. Det var også der han traff sin utkårede, Solveig. Sammen kjempet de tuberkuløses kamp gjennom denne organisasjonen som senere ble Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Da historielaget skulle markere sin tiårige eksistens i 2002 ved å gi ut bok, var Arne ivrig som forfatter. Vi ble alle fascinerte av hans fortellerglede. Flere steder i boka har han skrevet om livet sitt på Vålerenga. Arbeidet med boka inspirerte han nok til å fortsette skrivinga.

Da LHL kort etter feiret sine seksti år, fikk han god hjelp til å gi ut et flott hefte. Dette hadde han mye arbeide med. Her skrev han mer detaljert om sin oppvekst på Vålerenga og hva som skjedde etter at han ble rammet av tuberkulose. Han ga også historielaget et betydelig opplag av dette heftet slik at vi kunne selge det og spre hans gripende historie fra bydelen. Arne sa flere ganger at han ikke hadde levd så lenge hvis han ikke hadde historielaget. Der fikk han treffe andre med interesse for Vålerenga. Der fikk han brukt det han satt inne med om bydelen og fant noen som brydde seg om det. Han ble engasjert i noe og var til nytte.

Mitt siste møte med Arne var tre dager før han døde. Da lå han på isolat på Lovisenberg sykehus. Legene var ikke sikre på om han igjen hadde fått smittsom tuberkulose. Til tross for at Arne var svak, ville han at jeg skulle komme på besøk. Han satt i senga da jeg kom og var tydelig glad for å se meg. Vi snakket sammen om sykdommen og selvfølgelig om historielaget. Jeg fortalte om bydelsvandringa vi skal ha i juni, og han stilte spørsmål og var engasjert. Så sier han: ”Det er rart å tenke på at det snart er slutt”. Da svarte jeg: ”Det er jo ikke sikkert det er det, for legene sier jo at du skal bli frisk”. Jeg la til: ”Du bør jo tenke på at du har hatt et langt og innholdsrikt liv, og at du tross alt har fått oppleve utrolig mye”. Dette var han helt enig i. Etter hvert skjønte jeg at han begynte å blisliten. Vi ble enige om at vi snart skulle sees igjen. Tirsdag kom imidlertid beskjeden om at han var død.

Arne. Du har vært en utrolig viktig støttespiller for oss i historielaget og betydd veldig mye for oss. Du har også blitt en nær og god venn for flere av oss. Vi kommer alle til å savne deg stort.

Takk Arne!

 

 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *