Tilbake

Min barndoms uforglemmelige sorg

Jeg ble født i 1944 og vokste opp på en eiendom som pappas slekt hadde eid i generasjoner. Hus og hage lå i St. Halvardsgt. 49, og merkelig nok hadde murgården rett over gata en annen gateadresse, nemlig Schweigaardsgt. 94. Der bodde blant andre min første og beste venn på guttesiden -Per Åge.

Foreldrene hans hadde i årevis ønsket seg barn, så gleden var ubeskrivelig da Per Åge meldte sin ankomst De fikk kun det ene barnet.

Selv var jeg nummer to i en barnef1okk på tre, og moren min og Per Åges mor var venninner. Det var kun to måneder mellom oss småttinger, og jeg ble fortalt at Per Åge og jeg satt i lekegrinda sammen og ble bestevenner fra vi var bittesmå.

Årene gikk, og Per Åge begynte på Gamlebyen skole og jeg på Vålerenga. Vi var en gjeng nesten jevngamle barn i hjemmemiljøet, og jeg tror vi betydde veldig mye for hverandre.

Lekeområdet vårt var klart avgrenset. For de lokalkjente kan jeg jo beskrive stedet –

Schweigaardsgate krysser St Halvardsgate ved St. Halvards bru. på høyre side når brua er passert, lå noe vi syntes var et kjempe areal langs jernbanelinjen.

Her hadde vi konkurranse med de i "nybyggene" om å kreere det største St. Hansbålet, dit gikk vi når vi var selskapssyke fordi det nesten alltid var andre barn der og vi frydet oss i lek om vinteren ved a lage den blankeste, glatteste sklia i området. Fremdeles står det noen store, gamle trær der, og de kunne brukes til så mangt. Tarzan var veldig populær som gutte-forbilde den gangen, og vi var stadig på Jarlen kino.

Guttene i vår kameratflokk klarte å feste et tau på en av de kraftige grenene på det nærmeste treet. De la en lokke rundt armen mens de klatret opp i treet. Vel oppe stakk de foten i løkken og svingte seg ut mens de brølte Tarzan brølet.

En søndag da Per Åge og jeg var 10 år gamle var hele gjengen opptatt med sitt. Selv var jeg på Tøyen hos tante og onkel. Da jeg kom hjem, registrerte jeg at noe var galt. Den eneste som orket å svare meg, var lillebror Frank, 4 år gammel "Per Åge klatra i treet og nå er han dau ", sa han. Jeg nektet selvfølgelig å forholde meg til en fantasifull liten gutt, men dessverre var det sant.

Etter hvert fikk jeg vite mer. Per Åge hadde visstnok kjedet seg alene etter å ha lett etter oss andre. Han gikk ned til leke-området vårt. Av en eller annen grunn som vi aldri fikk svar på, tok han løkka rundt halsen i stedet for armen da han klatret opp i treet. Han skled antageligvis underveis opp, og brakk nakken da han falt mot bakken med løkken rundt halsen. Et par som gikk tur forbi syntes gutten hang i en rar vinkel, men trodde han lekte. Da de på tilbakeveien så han fremdeles hang der, ble sykebil og politi varslet Det var dessverre for sent.

Dette er 46 år siden, men fremdeles husker jeg min voldsomme sorg - Per Åges mamma var for gammel til a få flere barn, og hans pappa ble hvit i håret på kort tid.

Jeg husker hvor bitter jeg var på mamma da hun bestemte at jeg ikke hadde godt av å delta i Per Åges begravelse. Alle klassekameratene hans var til stede og han var jo min beste venn.

Nå bor jeg igjen i området, og hver gang jeg passerer den nedgrodde sletta der kameraten min døde, tenker jeg på ham og på alt han betydde for en liten jentes barndom. Hans foreldre er vel døde slik mine er, men jeg vil aldri glemme Per Åge.