Jul i gata mi

- Wiggo Nilsson

Julaften var en av de dagene hvor det virkelig gjaldt å stå sammen. Den dagen ble det noe varmt og trygt som seg innover leilighetene, og beboerne fikk et mildt og godt lys over ansiktene, kvinnene hadde myke kjoler, hvite forklær, tørklær over håret, og kjøkkenroser i kinn. De sto i de "blide dørene", og en herlig duft av skinkesteik og julebakst seg ut fra kjøkkenet, ut i trappa hvor de sto og småpratet med et øre til komfyren, og kanskje lurte på hva nabokona skulle servere på julaften. Samtalen i trappa var krydret med lett snadder, milde øyne og gode smil. Som for eksempel;

"Hansen var så fin i den nye genseren da han gikk ned i kjelleren i sta, men det luktet litt sprit av ham".

For hvilken rolle spiller det, det er jo julaften, og strømmen holder. Ja, nesten alle mannfolka er i kjelleren, de passer sikringene, og ser etter så det ikke blir brann på ledningsnettet. Plutselig kunne en av kvinnene rope;
"Å Gud! Jeg må helle over steika!".

Strømmen og Steika
At det kunne bli problemer med strømmen her i gården når alle skulle lage julemiddag, det var sikkert og visst, men alle var med, og det skapte et veldig sosialt og godt naboforhold. Det var 4 leiligheter i hver etasje, det vil si 16 familier i hver oppgang, for utenom port opp-gangen i nr.6, der var det bare 8 familier. Leilighetene hadde kun 10 ampere sikringer, målertavle på kun 800 til 1600 watt med stigeledninger fra kjeller som gikk på hver side av oppgangen. Så når alle begynte å lage julemiddag, gikk det som regel galt.

Forbruket av 10 ampere-sikringene var enormt i hver husstand, for ikke å snakke om en hel " bøtte" med sikringer på tavla i kjelleren. Samtidig som isolasjonene på det gamle ledningsnettet begynte å brenne.

Derfor var kjelleren bemannet med samtlige mannfolk i oppgangen som mente de var elektrisk og brannteknisk kyndige, eller hadde dette som hobby, og det mente de fleste, så kjelleren og strømmen trengte dem.

Men s a n n h e t e n var….
Ja, her lå det en liten hvit løgn, det var bare herr Vold som var elektriker, og min far hadde spesielt gode hender for å skifte varme sikringer som måtte skiftes hvert 15. minutt. Herrene Andersen og Kolstad hadde god konjakk og Larsen hadde noen bayerøl lagret i vedstabelen inne i boden, noe som hans kjære frue Amalie ikke ante noe om etter 25 års ekteskap – trodde han da. Så det var presserende og viktig, at mannfolka var i kjelleren på formiddagen, og ut til tidlig kveld.

Nødvendig system
Mannfolka hadde et system for julemiddagen, for det var virkelig krise, og ofte branntilløp på det elektriske anlegget i kjelleren.

Herr Vold og min far utarbeidet en teknisk liste som ble satt opp 14 dager før jul, der skulle de som var bortreist på julaften krysse seg av, og de som skulle være hjemme krysse seg på. En uke før jul ble lista justert og slått opp i hver oppgang. Der sto det når hver enkelt husstand skulle sette steika i ovnen.

Det var anledning til å bytte tider innbyrdes, men det kunne også søkes om fast tid, hvis en husstand skulle for eksempel ha gjester til julemiddagen. Som regel ordnet kvinnene dette greit seg imellom, og jeg kan ikke huske noen krangel om steiketider.

Kos i kjelleren
Så i kjelleren ble det ordentlig kos, her ble det snekret juletreføtter, og de store presangene pakket inn. Det ble sagt og hugget ved for romjulen, men samtidig ble det holdt et våkent øye med sikringstavlen og ledningsnettet. Konjakken og bayerølet hadde ingen problemer med.

Det var en fin teknisk stab vi hadde i gården, noen med hvitskjorte og sløyfe og bukseseler, blanke sko og vest. De fleste røyka pipe med god tobakk, konjakken ble drukket i små drammeglass, eller i korken, bayern gikk rett fra flaska. Så det var ingen som syntes det var noe merkverdig at mannfolka måtte hvile litt før de spiste den etterlengtede julemiddagen.

Nå var det jul!
Min mor sa alltid, da hun tittet på min far, der han lå med et salig smil om munnen, og det sprakte godt fra ovnen med nyhugget ved, og det var varmt og lunt i leiligheten; "ja, ja, dem er gode å ha", og hun vekket han lett.

Nå er bordet dekket til julemiddag, og det gikk bra med strømmen i år også, og så kom STEIKA på bordet. Men da gikk lyset, og far lot sikringer være sikringer, vi tente en masse stearinlys, og så var det jul i gata mi.

P.S.: Jeg glemte å si at kirkeklokkene ringte julen inn, og snøen seilte lett forbi vinduet i 3. etasje, og steika smakte herlig.