Fra bakeri til kunstsmie i Opplandsgata 19

Knut Roar Westbye forteller... (denne artikkelen ble skrevet før Smia Galleri ble ferdig, Smia Galleri er i dag en nydelig restaurant).

Som guttonge var'e min jobb å gå til buttikken og det var et støkke fra Enebakkveien 64b nederst ved elva og til Braanen på hjørne av Enebakkveien og Smålensgata ellers kalt strykejernet.

Sommern var grei for da kunne jeg bruke sykkel. Vintern var ikke grei og det kunne være mange tunge bører. Skrekk og gru hvis jeg hadde glømt noe og måtte ta en ny tur og veit noen hva det betyr å bære ett tonn med mjælkeflasker. Jeg lurte ofte på familien Bakke som drakk opp ti flasker mjælk om dan.

Braanen var ikke akkurat noe snarkjøp og nårru sto med nesa i høyde med disken vare ikke lett å hevde sin plass i køen for å bli ekspedert.

Ofte vare slik at gamle kjærringer hevda at med mine unge bein, kunne jeg vente på tur. En vinterdag oppunder jul med dampende folk i trange lokaler, svima jeg av. Straks blei det min tur.

Om sommern kunne jeg skue rett inn i disken med bakevarer hvor vepsen gasset seg på sukkerglassuren. Verken fru Braanen eller frk Brynhildsen brydde seg noe om dette og bare vifta udyra vekk. Problemet var at mot slutten av dagen vare mindre av det søte igjen. Da vare lurt å være der når brøkjørærn kom med ferske varer. Han var relativt syltynn med epleknikkers, grove strømper, speidersko, grå lagerfrakk og hadde et morsomt fjes med stor rød nese som han stadig pusset i et stort lommetørkle. Brøkjørærn kjørte brø for baker Einar Christiansen som hadde bakeri i Opplandsgata.

Jeg fikk vite at baker Einar Christiansen hadde vælas beste Vitabrø. Jeg fikk lære meg av Trond Christiansen at Vitabrø egentlig var vitamin A og D brø og dette var veldig sunt særlig nåre var færskt og varmt. Da vare full fart hjem og tjukk skive med margarin og ost på. Det var lykke.

Trond hadde en bror som het Nils Einar, sammen drev de bakeriet. Jeg dro ofte fra skolen nedom bakern og så hvordan de hånderte brø til og fra den store koksfyrte ovnen. Jeg veit ikke hvor mange brø det var på den lange stekefjæla som de kjørte manuelt inn og ut av ovnen. Inn med ferdig heva brø og ut med nystekte.

Visst hendte det at noen ramla av men det var bare å børste av og legge i papirposer. Brøkjørærn hadde jobb med dette. Det var hvite og sorte fliser på gølve. I andre etasje vare avdeling for finere bakevarer som boller, winerbrø, kringler med eggekrem og sukkerglassur, rundstøkker og kremkaker. Boller og rundstøkker i retur blei til kavringer og skonnerokker i andre gangs steking. At det var tilholdssted av duer oppunder taket vare ingen som brydde seg om. Vi visste ikke noe om miljø og forurensning på den tida.

Det vakke lurt å prøve et brekk etter stengetid fordi det var en illsint grønlandshund i gården. Nårru gikk forbi skyveporten snerret den halvveis ute under porten.

Det fine var at jeg kunne kjøpe brudd for neste ikkenoe. Det var kakerester som ikke kunne selges eller gjenbrukes. Noe var til gjenbruk og det var punsjekaker.

Det var lurt å væra venner med Trond, Nils Einar snakka ikke så mye.

……Plutselig var jeg tilbake til framtida. Jeg søkte etter noen som kunne utføre en spesiell jobb i smijern. I en kunstsmie på Grønland som heter Metalldesign, traff jeg Merete Nilsen Bua (bilde til venstre) og Petter Hamli. De driver dette på et kunstnerisk plan og lager gjerne ting i metall på oppdrag. Merete har blant annet laget den sittende mannen som leser VG plassert i Akersgata. Hun er utdannet kunstmaler i London og er også dyktig, som VG-leseren viser, på skulpturer. En ny versjon i bronse skal erstatte den gamle i disse dager. Petter er kobber/blikkenslagermester, men konverterte til det mer kreative for ca 8 år siden.

Deres kundegruppe er privatpersoner som ønsker seg det spesielle, kafeer, restauranter, reklamebyråer, filmselskaper, teater rekvisita, VG, Slottet, Akershus slott, kirker etc.

Jeg har hatt flere samtaler med dem og de kunne en dag fortelle at de sto i ferd med å kjøpe det gamle bakeriet til Christiansen i Opplandsgata. De hadde fått tilbud fra eier men måtte leve noe i spenning med en konkurrerende entreprenør som ville bygge om til boliger. Nå er imidlertid kontrakt undertegnet og alt er klart for å starte ny virksomhet på Vålerenga. Merete og Petter er et trivelig par med ambisjoner om å lage en kunstsmie og et lite kunst- og kultursenter med atelier i de gamle bakeribygningene

De vil restaurere det hele selv til nær det opprinnelige. Jeg synes det er meget spennende siden det ikke finnes noe lignende i området og kanskje det kan bli en ekte kafé i gården. Det mangler ikke på planer og visjoner. Det finnes ikke noe så spennende som en kunstsmie og ekte verksted som blir drevet på ekte håndverks-messig måte. Tilfellet er også at gamle maskiner og gammelt utstyr som de har, kom i sin tid fra en smie på Vålerenga. Jeg med mange andre vil hilse et tiltak som dette velkommen, ettersom det ikke er så mye igjen av denne tradisjon i området. Det vil også være et godt alternativ til de puber som allerede finnes. Jeg gleder meg til å sette mine ben på den gamle sorte og hvite gulvfliser igjen.

Svært få har vel sett hva som skjuler seg bak det store grå skyveporten som dekket ulik form for næring etter at bakeriet ble lagt ned.

Kanskje neste byvandring på Vålerenga vil gå innom brosteinene i Opplandsgata 19 og et lite senter for kunst og hygge.

Knut Roar