Rolf Karlsrud ble født 4-10-1912 (død 23.12.1998), har oppsummert sitt liv i "Et tilbakeblikk….....", og forteller her hva idretten betydde for han:

Det er forunderlig hvordan små hendelser i barndommen kan ha innvirkning og setter spor på ens livsførsel gjennom hele livet. Jeg må innrømme at mesteparten av mitt liv i hovedsak har vært knyttet til idrett i alle former.

Jeg skal her forsøke å gi noen detaljer fra mitt første møte med idretten, og hvordan dette utviklet seg.

Jeg var vel ikke mer enn 10 år da jeg en dag fikk høre at det skulle arrangeres et friidrettsstevne oppe på Grønvold I.L. bane bak fyrstikkfabrikken.

Det var en klubbmatch mellom Vålerengen, Bryn, Grønvold og et svensk lag. Det var mye fin idrett jeg fikk se der oppe. Særlig var det en fra Vålerengen som utmerket seg. Han løp 100 meter på 10,8 og hoppet 7 meter i lengdesprang. Det var også en del andre øvelser som sprang, kast og langdistanseløp, og jeg var veldig imponert over det jeg så.

Allerede dagen etter dro jeg opp på Etterstad, og spadde opp en spranggrop og laget et stativ til stavsprang. I avisene hadde jeg nemlig sett bilder av en Normann, Charles Hoff, som var verdens beste stavhopper. Jeg dro ned til Jacobsen Fargehandel i Skippergaten og kjøpte en lang bambusstang som jeg brukte til stavhopp.

Etterhvert kom flere av de andre gutta i gaten opp for å prøve seg i spranggropen, og etterhvert ble det ganske mange som ble med.

Oppe på Etterstad var det også en travbane. Den var 1000 meter lang, og ble mye brukt til travløp.

En dag fant jeg på at vi skulle løpe om kapp 10 runder på denne banen, altså 10.000 meter. Jeg hadde fått låne et lite dameur i kjede av min mor, så vi skulle se hvor lang tid vi brukte.

Det var en 8-10 gutter som startet, og de fleste av oss løp barbent. På stevnet på Grønvold hadde jeg sett at de som tok det mest med ro til å begynne med, var best på slutten, og dette benyttet jeg meg av.

Det var mye småsten på banen, og vi ble snart ganske sårbeinte. Allerede etter første runde var det flere som ga seg, og etter 5 runder var jeg alene igjen.

Da jeg kom i mål etter 10 runder var jeg så sliten og sårbeint at jeg ble liggende igjen i gresset etter at alle andre var gått hjem. Dette var første og siste gang jeg har startet i 10.000 meter baneløp. Men jeg hadde vist for meg selv at bare en holder ut og ikke gir opp, kan det bli resultater.

Jeg så ganske mye idrett i disse årene, særlig fotball. Gården der jeg bodde, i Danmarksgaten 12, eides av familien Thøgersen. Her var det 3 sønner – Kristian, Thorstein og Paul. Selv om de var mye eldre enn meg, nesten voksne, kom jeg på god fot med dem alle. Kristian var eldst, og naturlig nok den jeg hadde minst kontakt med. Han var formann i Vålerengens Idrettsforening, og da han visste at jeg brukte å gå på alle lagets "kretskamper" som det het den gang, ga han meg et medlemskort slik at jeg kom gratis inn på alle kampene.

I et avdelingsmesterskap for speiderne fra Bryn, Vålerenga og Kampen på Dæhlenenga Idrettsplass, så var det særlig en jeg ble imponert av – Arne Pedersen fra 25. Tropp på Vålerenga. Han troppet opp i kort hvit bukse og trøye med Ø på brystet. Han var medlem i fri-idrett klubben Ørnulf, og dessuten hadde han piggsko. Han vant overlegent både 60 meter og lengde, mens jeg ble omtrent sist i begge disse øvelsene.

Da vi kom til høydesprang var nok noen nysgjerrig på hva jeg ville klare. Jeg fikk låne piggsko av Einar Holmby. Jeg hoppet litt annerledes enn de andre gutta, jeg hadde sett bilder av en amerikaner som het Osborne. Han løp rett på lista og rullet over denne på ryggen. Dette hadde jeg trent på i "gropa" på Etterstad, og da jeg nå for første gang hadde piggsko på bena, klarte jeg uforklarlige 1,50 og vant. Jeg var ikke fylt 13 år, og jeg har senere aldri klart denne høyden.

På grunn av at jeg "rullet" over lista, fikk jeg navnet "Rulle", et navn jeg fikk beholde i alle år.

Naturligvis arrangerte vi mange skirenn, både hopp og utforrenn. Særlig i hopp var Johan "Joffe" suveren. Han hoppet alltid lengst og med fin stil.

Jeg har tidligere nevnt at jeg ganske tidlig ble medlem av Vålerengens I.F., og da jeg ble 15 år opplevde jeg å få spille fotball på guttelaget. På dette laget møtte jeg flere gutter som senere skulle spille på VIF`s førstelag. Men jeg ble aldri fortrolig med denne gjengen. Overgangen fra det jeg har vært med på i speideren var for stor og brutal, og all banningen, øldrikking og grovt prat ble for mye for meg, og da jeg kom hjem fra speiderleiren på Åndalsnes i 1928, meldte jeg meg inn i Jordal Idrettsforening.

Her følte jeg meg straks hjemme, fikk mange venner og kamerater som har holdt livet ut. Idrettslig kom jeg straks på klubbens juniorlag i fotball, og de var tydelig fornøyd med meg, for jeg ble snart "kaptein" på laget.

Allerede som 20 åring fikk jeg mitt første verv i Jordal, nemlig som redaktør av "Jordal Ekspress". Denne klubbavisen kom ikke ut så mange ganger, men det var et godt forsøk.

På denne tiden meldte jeg meg inn i Spkl. Brage, først å fremst for å spille bandy. Men det var ikke bare bandyen som var årsak til at jeg skiftet klubb. I 1936 ble det arrangert NAZI olympiaden i Tyskland, og jeg foreslo på årsmøte i Jordal I.F. ar A.I.F. medlemmer skule holde seg borte fra alle borgerlige idrettsarrangement. Da dette ble nedstemt, ble jeg så skuffet at jeg skiftet klubb.

I Brage var det stor aktivitet i en rekke idrettsgrener, foruten bandy var det fotball, fri-idrett, svømming, sykkel, ski og marsj. Jeg ble formann i guttegruppa som rekrutterte fra fattigkvarterene i Vaterland, Enerhaugen, Torshov og Vålerenga. Da jeg overtok gruppa hadde vi 40 medlemmer, og etter et år hadde vi 140 medlemmer. At vi dro blant annet også dro på turer i marka hver søndag var også noe nytt i barneidretten, og meget populært. Det kom stadig gutter hjem til meg for å melde seg inn i klubben.

Disse årene i Spkl.Brage ble noen interessante år for meg. Jeg ble klubbens formann i 4 år inntil 1939, og jeg var også redaktør av klubbens trykte avis "Brageposten".

I 1945 gikk klubben sammen med 3-4 andre lag i distriktet, så jeg fortsatte da mitt medlemskap i Jordal I.F. som jeg har opprettholdt livet ut.