Rudolf Nilsen


Østkantens, byens og arbeiderklassens dikter kom til verden  den 28. februar 1901  - på et trangt lite rom foreldre leide i fjerde etasje i en gård i Orkenøgaden 6 på Vålerenga.

Rudolf ble døpt 5.5. 1901 i Vålerengen menighet.  (nr 62)

Det var bare gått 3 og en halv måned etter bryllupet mellom Karoline (født Andersen) og jernbanearbeider Karl -Oskar Nilsen - til tross for at de møtte hverandre i Frelsesarmeen og skulle ha visst bedre! 

Faren var alkoholiker og familien flyttet stadig rundt i de østlige bydeler - et par år på Vålerenga, det samme på Grünerløkka og Tøyen. Det ble en urolig og turbulent barndom for Rudolf. Foreldrene ble skilt det året hans 10 år yngre søster ble født - og søsknene bodde en tid hos sin besteforeldrene. Moren giftet seg igjen, og da flyttet Rudolf til sin tante og onkel. Rudolf Nilsen - også kalt «Rulle», et navn som han også brukte i artikler og under sine dikt - skrev dikt om tingene slik de var. Om fattigdom, undertrykkelse, drømmen om en bedre verden - men også om de små daglige gleder, om kjærlighet og om byen som han elsket.

Rudolf Nilsen giftet seg 22 år gammel med Ella Hval - som senere ble en berømt skuespillerinne. Hun underholdt familien med kontorarbeid, mens «Rulle» fikk skrive sine dikt. Han reiste mye i Europa og Sovjet, men døde i 1929 av tuberkulose - bare 28 år gammel, på vei hjem fra Spania.

Mange av Rudolf Nilsens dikt er godt kjent og enkelte er satt melodi til som f.eks. Gartnerløkka, Gategutt og Revolusjonens røst. Andre er ofte benyttet i opplesninger, så som Nr. 13 (Heimdalsgata 26), Tilbake til livet (ombord i en husbåt ved ælva) og Kalsen (i kveld er Kalsen full igjen).

Han hadde en stor produksjon av både store og små dikterverk, samt var en aktiv som skribent i flere aviser.  

Orknøgata 6 er bygd i 1896 - en 4 etasjes gård  i pusset teglmur.

Gården hadde bare 1-roms leiligheter pluss butikk. Bryggerhus i kjeller og tørkerom på loftet.  Det var vanlige utedoer - det var kun i nr. 8 det bla innlagt «moderne» dumpedoer (klaskedoer) i de andre gårdene måtte man gå i gården.

Artikkel om Rudolf Nilsen i Mer gammelt enn Nytt 1/2008

 

TILBAKE TIL LIVET 

Ombord i en husbåt i ælva
kan livet bli tåli bra,
når 'n bare har dråpan på flaska
å smøre me nå og da. 

Vi satt der e kvelistønn
og nippa te livets det søte vann,
og ælva bu hvilte i stivna fred —
og ikke en purk i land! 

Vi var vel en sju åtte flasker,
og jeg og 'n Willem Tell
og Keisern og Dokka med snabern
og visst etpar kvinnfolk tel! 

Og festen var stilig og verdig,
te Keisern blei søkka full
og reiste sig op for å tale
og prata en skuledonk tull. 

Han sto der med flaska for kjeften
og skålte — men plusseli lå 'n
i ælva me full spid for jupet —
vi så bare hæla på'n! 

Og kvinnfolka bar sig og bælja
om hjælp som en frelsesarmé,
og Dokka sang sjælveste Gloria,
men ikke en purk å se. 

For når du kan trenge te polti
er terrenget støtt blåst reint,
men ellers så lyser det messing
i gatene tilig og seint! 

Og uti lå Keisern og gulpa
av dødens den bitre dram,
som langtifra dobbeltrensa
var temmelig sur —og stram. 

Men nok a det. Keisern blei bærj'a
a noen som kom forbi.
Døm halte 'n iland med ei hake
og sleit, så du slette ti! 

Døm rista 'n og gnei 'n og donka 'n
på brøste og magan, gett,
så andre som sto der og så på
blei aldeles utkjørt og svett! 

Og endelig fikk døm da liv i 'n.
Han vågna og kikka omkring
så rart og så dumt, at jeg tenkte:
Nå huser 'n vel ingenting. 

Men så fikk jeg se 'n inn synet ——
du snakker om "navnløs kval",
da 'n stønna me aua på stælker:
— Du redda vel flaska, Kal? 
Gartnerløkka


Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som sola skinte på.

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe seg en Ford!

Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.

Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig
på en ende, lyseblå!		 Gategutt
Melodi: Lillebjørn Nilsen

Jeg kom til verden i en mursteinsgård
og ble en gategutt.
Og ingen gategutt er født igår
han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en enkel liten sang.
Jeg er en gategutt.
Og den har verget meg så mang en gang
og ofte her den reist seg i sin klang
og skutt.

Det er min tross det er min tro og drøm.
Jeg er en gategutt.
Og den har hatets sang en elv i strøm
og kjærlighetens vise ung og øm
til slutt.

I krematoriet vil min hvite ild
til slutt
når hjertet flammer idet siste spill
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

Til toppen av siden