Sotahjørnet

Vålerenga Idrettsforening hadde aldri noen egen bane på selve Vålerenga. Klubben hadde til gjengjeld sitt treffsted ved den lille Sota-kafeen på hjørnet av Strømsveien og Etterstadgata. Dette er fortsatt det mest kjente hjørnet på Vålerenga, og blir kalt "Sotahjørnet".

Sotahjørnets fikk sin status bekreftet 5. mai 2007 ved at Vålerenga Historielag og VIF v/Aldermannsligaen fikk gjennomslag for å sette opp enda et kulturhistorisk skilt på Vålerenga, denne gangen akkurat på Sotahjørnet. Les om begivenheten her

Tre generasjoner ved Sotakafeen; Fru Hulda Berger til høyre, hennes mor Olava Jensen i midten og hennes datter Sigrid til venstre. Tatt på sida av Sotakafeen ved inngangsdøra til kjøkkenet.
Hulda Berger og hunden i bakgården på Sotakafeen.	Hulda Berger, hennes mor Olava Jensen og hunden .
Alle de tre bildene over har vi fått låne av Laila Stenseng, fru Bergers barnebarn.

Bilde: Aftenposten.

Tegning: Fred-Arild Ruud

Sotakafeen

På Vålerenga lå det en ørliten kafe,
der stedets ungdom vanka og gjerne eldre med.
Den lå på "Sota-hjørnet", med inngang mot nord
vertinna het fru Berger, ei vakker bestemor.
Om hu fortjener blomster? Jeg finner ikke ord.
Om storleiken var liten, var kundekretsen stor.
Og hit til denne stua, et ly for vær og vind
spaserte gjerne gutta fra Vålerenga inn.

Her vitset, skrek og lo vi og diskuterte høyt,
helst idrettsprestasjoner og ellers all slags sprøyt.
Og en av oss var "Biggen" hvis øyne plirte lurt,
han lignet mest et eple, et som var riktig surt.
Men jeg var syndebukken fru Berger "elsket" mest.
På meg hu gjerne skjelte og smelte som en prest.
Og ble hu riktig sinna, så skreik hu som en katt,
som går på frierføtter en deilig sommernatt.

Da hendte det hu tok meg så lett som høvelflis
og styret meg mot døra på ekte kjerringvis.
Og ut på gata for jeg så sølaspruten sto,
mens mine kamerater sto innafor og lo.
Akk ja, slik hendte ofte i mine ungdomsår,
da jeg var full av synder som det i skrifta står.
Men nå er stua borte, fru Berger likedan
Og vi? Vi er på vandring mot evig ukjent land.

- av Kyter'n - Wilhelm Holteberg Hansen