Sotakafeen
På Vålerenga lå det en ørliten kafe,
der stedets ungdom vanka og gjerne eldre med.
Den lå på "Sota-hjørnet", med inngang mot nord
vertinna het fru Berger, ei vakker bestemor.
Om hu fortjener blomster? Jeg finner ikke ord.
Om storleiken var liten, var kundekretsen stor.
Og hit til denne stua, et ly for vær og vind
spaserte gjerne gutta fra Vålerenga inn.
Her vitset, skrek og lo vi og diskuterte høyt,
helst idrettsprestasjoner og ellers all slags sprøyt.
Og en av oss var "Biggen" hvis øyne plirte lurt,
han lignet mest et eple, et som var riktig surt.
Men jeg var syndebukken fru Berger "elsket" mest.
På meg hu gjerne skjelte og smelte som en prest.
Og ble hu riktig sinna, så skreik hu som en katt,
som går på frierføtter en deilig sommernatt.
Da hendte det hu tok meg så lett som høvelflis
og styret meg mot døra på ekte kjerringvis.
Og ut på gata for jeg så sølaspruten sto,
----
Akk ja, slik hendte ofte i mine ungdomsår,
da jeg var full av synder som det i skrifta står.
Men nå er stua borte, fru Berger likedan
Og vi? Vi er på vandring mot evig ukjent land.
- av Kyter'n - Wilhelm Holteberg Hansen
|