Da «Volin» ble delt i tre bruk på 1700-tallet var det ene bruket på gårdens eng, altså på Vålerenga. Dagens prestegård er stedet hvor selve gården lå. Deler av prestegården skal også visstnok være fra det århundret.

I 1804 ble gården enkesete – en form for pensjon for boskop Carsten Schmidts enke. Den ungen enka forpaktet bort gården, og levde etter datiden et behagelig liv. Enkas pikenavn var Ingeborg Catharina Birkenbusch. Hun var mer stygg enn pen, men var det bøndene kalte «et levandes Quindfolk», hun ble derfor kalt for «Busk». Hun giftet seg senere med Lars Steensgaard, som fikk kjøpt gården for 4000 spesidaler i 1827. I skjøtet ble betegnelsn Vaalerengen Hovedgaard brukt for første gang.

I hans tid ble den store frukthagen anlagt I 1852 overtok sønnen som 11 år senere solgte til overrettssakfører Carl Christian Salomonsen. Det var han som på  1870-tallet sørget for at våningshuset ble bygde om og fikk det sveitserstilpreget som det fotsatt har.

Med Salomonsen gikk gården inn i sin siste glansfulle periode, med stor selskapelighet og omgang med tidens berømte kunstnere. Han solgte unna tomter og til slutt resten av eiendommen til kommunen i 1897. Hva var da mer naturlig enn å velge en slik flott beliggenhet for bydelens nye kirke? Så skjedde også, og da kirkebygget sto ferdig i 1902, flyttet soknepresten inn å gården.

Kilde: Vålerenga Historielag,  «Vålerenga  – bydel med sjel», Orion Forlag 2002