Det var en uheldig blikkenslager som jobbet på kirketaket denne høstdagen i 1979. Han skulle gjøre nødvendige reparasjoner på taket, da det tok fyr i gammelt løv som hadde samlet seg under platene og i takrenna der han jobbet.
Kirken sto uten tak i flere år, nå er den bygget opp igjen. Den har fått et helt annet utseende inne, og mange savner de gamle takmaleriene.
I dag kan en se de gamle takbjelkene stikke inn i kirkerommet
Vålerenga Kjerke
Tekst:Trond Ingebretsen
Da høsten var som klarest, en september ettermiddag
strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen, til kvinne og til mann
om kjerka oppe i parken sto i brann.
Det var mange som tok veien, som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater mellom Galgberg og Etterstad.
Flammene danset i kvelden, lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke fikk himmel’n sjøl til tak.
Så mange minner – og tanker lever i en menneskekropp
flytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate, til hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.
Og mange som sto der i parken var døpt i kjerka en gang
og hadde spasert over gulvet mens bryllupsklokka klang.
Flammene danset i kvelden, lyste mot åsen bak.
Da Vålerenga kjærke fikk himmel’n sjøl til tak.
I parken sto det menn som hadde spelt fotball siden dem var små,
Og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge menn og kvinner som hadde flytta inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.
Og orgelet spilte aleine, jeg sverger på at det er sant,
og kjerkeklokka ringte da taket til slutt forsvant
Naken, grå og øde, som en skygge mot åsen bak,
sto Vålerenga kjerke med himmel’n sjøl som tak.
Husker godt denne kirken. Var doept der i 1945 og konfirmert i 1960.
Giftet meg I Kampen Kirke i 1965 og flyttet til USA i 1971 og bor her fremdeles.
Svein Erik Nilsen